Bærekraftig utvikling i harmoni og konflikt En kritisk diskursanalyse av utvalgte samfunnsfagbøker på 8-10.trinn

Abstract

Oppgaven hadde som hovedanliggende å identifisere hvilke diskurser for bærekraftig utvikling er hegemonisk i samfunnsfagslærebøker for 8-10 trinn? Oppgaven bygger på det diskursive arbeid til Pedersen (2021) som viser at med utgangspunkt i den overordnede delen og fagplan for samfunnsfag og naturfag har grønn vekst diskurs den mest fremtreden rollen. Diskursene grønn vekst, nedvekst og rettferdighet som er avgrenset og teoretiser er på et overordnet nivå også inspirert av Pedersens (2021). Metoden som er anvendt er basert på Norman Faircloughs dialektisk-relasjonelle kritiske diskursanalyse. Harmoni- og konfliktperspektiver (Öhman & Öhman, 2012) og saksorientert og visjonær inspirert av Dryzeks (2005) kategorier for miljødiskurser er benyttet som analytiske begrep for å kontekstualisere og skape et spesifikt konfliktperspektiv. Analysen underbygger en påstand som peker på at grønn vekst fremstår som den hegemoniske diskursen. Dette funnet ble frembrakt med utgangspunkt i et ønske om å analysere hvordan konstruerer den hegemoniske diskursen en fortelling om bærekraftig utvikling? Analysen peker på en fortelling der miljøkrisen og klimaendringer representert gjennom miljødimensjonen i BU blir fremstilt som hovedproblemet. Analysen viser til at dette gjøres ved å omtale BU og det grønne skiftet som tilsvarende enheter. Dette betyr i effekt en løsning som peker på teknokratiske og administrative løsninger som kan sies å primært søke å gjøre veksten i seg selv bærekraftig. Denne diskursen har sterk tro på at samspillet mellom økonomisk vekst, teknologi, innovasjon, handel og teknokratiske løsninger skal frakoble den økonomiske veksten fra veksten i miljøbelastning. Videre fremhever analysen en fortelling om BU som i stor grad antar en naturlig og objektiv relasjon mellom økonomisk vekst og sosial rettferdighet, og i noen tilfeller representerer dette en proporsjonal relasjon. Nedvekst og momenter fra denne diskursen er representert, men tar ikke en sentral rolle. Dette kan bero på dens beviste artikulasjon som antagonistisk diskurs som vanskelig lar seg absorbere av den hegemoniske diskursen. Analysen kan også peke på at den metaforiske konstruksjonen (teknologi)pessimist og konnotasjoner nærliggende dette er plassholdere og representasjoner for nedvekstdiskursen. Det siste forskningsspørsmålet er; Hvilke implikasjoner for undervisning kan den hegemoniske diskursen ha på undervisning? Dette forskningsspørsmålet søker å anvende den analytiske innsikten til å koble sammen tekst og sosiale forhold og vil behandle normative spørsmål. Fairclough (2003) peker at hvis en undersøkelse avdekker uheldige følger, bør vi endre den. Man kan dermed hevde at fortelling om BU konstruerer et diskursivt rom som legger uforholdsmessige tøyler på bærekraftsdidaktikk når analysen peker på at den hegemoniske diskursive artikulasjonen konstruerer en objektivitet om politiske spørsmål som omhandler utvikling og sosial rettferdighet. Dette sees især i kontekst av Hultberg (2020), Klein (2017) og Stagell et al. (2014) som peker på at lærere og lærerstudenter opplever en bekymring for å virke marxistisk orientert eller politisk indoktrinerende ved å løfte det politiske aspektet ved BU frem i klasserommet. Det er derfor mulig å påstå at bærekraftsdidaktikk bør ta en aktiv og kritisk stilling til begrepet BU, og gjennom dette kan og bør fortellingen om BU i skolen åpne for å søke konfliktperspektiv og visjonære løsninger. Dette ses som avgjørende for å kunne utdanne aktive og politiske subjekter.