Utvandring til Sverige på 1800-tallet

Abstract

Med utvandring i det nittende hundreåret tenker vi gjerne på emigrasjonen til Amerika, som dominerer vår vandringshistorie siden den omfattet ca en million utvandrere. I verket Norsk innvandringshistorie blir innvandringen av svensker fram mot unionsoppløsningen framstilt som den første store bølgen av innflytting til Norge, ifølge folketellinga år 1900 bodde om lag femti tusen svenskfødte her i landet. Denne artikkelen tar for seg den motsatte flyttestrømmen, de norske som bosatte seg i Sverige i unionstida. Det ene hovedformålet med artikkelen er dermed å kartlegge emigrasjonen fra Norge til Sverige for å undersøke den av Ravensteins flyttelover som sier at enhver flyttestrøm har en kompenserende flyttestrøm i motsatt retning og at disse to flyttestrømmene vanligvis viser samme egenskaper. Dessuten vil vi anvende geografen Hägerstrands teori om flyttestrømmenes konstans og historikeren Åkermans sosialpsykologiske teori om migrasjonens kritiske masse. Vi må i starten problematisere hvorvidt flytting mellom Sverige og Norge i unionstida kan omtales som inn- og utvandring, for i tillegg til den politiske unionen kommer at mange emigranter bare flyttet korte avstander i grensetraktene. I likhet med i innvandringshistoria vil vi legge til grunn at Sverige og Norge ble betraktet som to ulike land, med ulike politiske systemer og språk. Et slikt skille var viktig å håndheve fordi de fleste embeter var forbeholdt nordmenn - å stenge ute svensker var vel den opprinnelige hensikten med denne gamle dansk-norske bestemmelsen. Skillet var også i samsvar med at hvert av landene fram til 1860 regulerte vandring over landegrensene gjennom separate systemer basert på passtvang. Det er i tillegg rimelig ut fra kildesituasjonen; Norge fortsatte den danske tradisjon med folketellinger og hendelsesbaserte kirkebøker som bærebjelkene ved registrering av befolkninga, mens Sverige hadde en kontinuerlig folkebokføring der prestene oppdaterte personregistre ved årlige husbesøk.