Kysten i endring: Om fiskeripolitikken som distrikts- og lokalsamfunnspolitikk

Abstract

Norsk fiskeripolitikk har siden 1930-årene hatt et innslag av distriktspolitikk. Det har fra starten av vært et mål i fiskeripolitikken å skulle bidra til bosetting og sysselsetting i Kyst-Norge. Fra 1945 og fram til omkring 1990 var bosettings- og sysselsettingsmålet likestilt med andre mål i fiskeripolitikken. Etter ressursforvaltningens gjennombrudd i 1990 ble bærekraftig ressursutnyttelse hovedmålet. For å oppfylle dette hovedmålet har fiskeripolitikken vært innrettet mot å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget. Nedbyggingen av fangstkapasitet har hatt positive virkninger på ressurssituasjonen og på lønnsomheten i fiskerinæringen, men politikken har også bidratt til å endre strukturen i fiskerinæringen, og har hatt store konsekvenser for kystsamfunnene. Spørsmålet er om fiskeripolitikken burde vært utformet slik at den også kan treffe bedre med hensyn til bosettings- og sysselsettingsmålet, uten at målsettingene om økologisk og økonomisk bærekraft undergraves. Vi spør derfor i denne artikkelen om hensynet til kystsamfunnene tilsier at fiskeripolitikken bør endres slik at den bedre oppfyller målsettingene om bevaring av bosetting og sysselsetting på kysten, og gjennom det også kystsamfunn og kystkultur. Vi vil vise at de regionale ulikhetene i Kyst-Norge gir grunnlag for å vurdere en sterkere regional differensiering i fiskeripolitikken, uten at det utfordrer de gitte ressursmessige rammene og fordelingsordningene som i dag eksisterer i fiskerinæringen.