Inntektsføring av fastpriskontrakter i tjenestevirksomhet: En analyse av regnskapspraksis

Abstract

Inntektsføring av tjenester er et komplekst og sammensatt område innen regnskapsfaget. I dag finnes det ingen norsk standard på området. Det eneste holdepunktet i den norske regnskapslovgivningen som er direkte knyttet mot inntektsføring av tjeneste er en veiledning fra Norsk Regnskapsstiftelse. “NRS (V) Regnskapsføring av inntekt” har eksistert som veiledning siden 2009, og var før dette kun et diskusjonsnotat siden opprinnelsen i 1996. Det avventes fremdeles internasjonal utvikling før det eventuelt utvikles en rettslig bindende standard. Ved inntektsføring av fastpriskontrakter som strekker seg over flere regnskapsperioder vil det alltid oppstå periodiseringsspørsmål. Denne vurderingen bygger på de grunnleggende regnskapsprinsippene i regnskapsloven. De mest sentrale regnskapsprinsippene er transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet og prinsippet om beste estimat. Formålet med denne studien har vært å undersøke hvordan rådgivende ingeniører inntektsfører sine fastpriskontrakter i forhold til de problemene som kan oppstå i vurderingene. Studiens hovedproblemstilling ble da: Hvordan inntektsfører rådgivende ingeniører fastpriskontrakter, og i hvilken grad forholder de seg til norsk regnskapslov og relevante regnskapsstandarder? For å finne ut hvordan inntektsføring av tjenester skal regnskapsføres tar vi i utgangspunkt i “NRS (V) Regnskapsføring av inntekt”. Veiledningen sier at transaksjonstidspunktet er det tidspunktet hvor selger har etablert en rett til ytelse. Samtidig sier den at transaksjonstidspunktet sammenfaller med tidspunktet for opptjening og at inntekt skal resultatføres løpende. Dette er svært motsigende, og veiledningen er særdeles uklar. Siden Norsk Regnskapsstiftelse avventer internasjonal utvikling på området, ser vi til den internasjonale standarden som omhandler temaet, ”IAS 18 Driftsinntekter”. “IAS 18 Driftsinntekter” er mye klarere enn den norske veiledningen, og den spesifiserer at inntekter skal resultatføres løpende. Denne metoden kalles for løpende avregnings metode. Metoden handler i stor grad om vurdering av fremdrift og “IAS 18” sier den skal vurderes etter fullføringsgrad, men den gir ingen spesifikke krav på hvordan fullføringsgraden vurderes. Standarden henviser igjen til “IAS 11 Anleggskontrakter” som sier hvordan fullføringsgraden skal beregnes. Ved beregning av fullføringsgrad må det legges estimater til grunn for hvor mye av tjenesten som er utført, og det er her det grunnleggende regnskapsprinsippet om beste estimat kommer inn. Siden vi havner i den internasjonale standarden for anleggskontrakter, ender vi i norsk praksis opp i “NRS 2 Anleggskontrakter”. Her er løpende avregnings metode nøye gjennomgått, og på bakgrunn av dette har vi undersøkt problemområdene fullføringsgrad, inntektsføring av fortjeneste ved usikkerhet, tapsavsetning og vi har sett på kravene til noteopplysninger. Studien ble gjennomført som et komparativt multippelt casestudie, hvor vi gjennom kvalitative intervjuer med fem bedrifter innen bransjen rådgivende ingeniører fikk besvart tre av studiens forskningsspørsmål. Det siste forskningsspørsmålet ble besvart av årsregnskap med tilhørende noteopplysninger, og studiens hovedproblemstilling ble besvart fullt ut. Studien konkluderer med at bedriftene inntektsfører fastpriskontraktene etter de vurderinger som er gjort i standarden, og estimatene som ligger til grunn ved vurderingene virker å være pålitelige. I forhold til notekravene er det kun en bedrift som tilfredsstiller alle standardkravene, og bedriftene har således stort forbedringspotensial og forholder seg i liten grad til kravene om tilleggsopplysninger i regnskapsloven og relevante regnskapsstandarder.