Kongekrabbe - forvaltes den bærekraftig?

Abstract

Rød kongekrabbe, kamtsjatkakrabben – eller bare kongekrabben ble bevisst introdusert til Barentshavet fra Stillehavet i løpet av 1960- og 1970-tallet av sovjetiske forskere. I 1977 ble de første funnene av kongekrabbe registrert i norske farvann, nærmere bestemt i Varangerfjorden nær den russiske grensen. Selv om det utover 1980-tallet ble registrert en økende mengde bifangst av kongekrabbe, var det ikke før i 1992 at krabben virkelig ble en plage for fiskerne i denne regionen. Dette gjorde sitt til at krabben for første gang ble tatt opp i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon.

Som en fremmed fugl i et nytt miljø er det vanskelig å kunne forutse hva de langsiktige konsekvensene kan bli, samtidig som kongekrabbe har bevist at den er en viktig kommersiell art for Norge (og særskilt for kystsamfunnene i Øst-Finnmark).

I bunn og grunn er det gjeldende forvaltningsregimet for kongekrabben i dag, med et kvoteregulert område og et fritt fiske-område, fornuftig. Det blir, i et føre-var-perspektiv, satt inn tiltak for å forhindre at kongekrabben ikke sprer seg videre samtidig som at de som allerede er berørt av kongekrabben «vinner» på den. I forhold til Konvensjon om biologisk mangfold, Artikkel 8h, følger kanskje ikke Norge den helt, men i forhold til utfordringene rundt kongekrabben gjør vi så godt vi kan.