Norges militære engasjement i Afghanistan - En rettferdig krig?

Abstract

Norge har siden 2001 vært involvert med et militært engasjement i Afghanistan. Dette engasjementet har i all hovedsak vært knyttet til den NATO-ledede operasjonen "ISAF", og til den amerikanskledede operasjonen "Enduring Freedom". Dette militære engasjementet går nå i 2014 mot slutten, og fra 2015 vil Norge kun ha et fåtall militære rådgivere igjen i Afghanistan. I løpet av det siste tiåret har Forsvaret gjennomgått stor transformasjon og utvikling, og erfaringene fra konflikten i Afghanistan har hatt stor påvirkningskraft for retningen og tempoet denne utviklingen har hatt. Det er svært sannsynlig at erfaringene fra denne konflikten vil legges til grunn for hvordan Norge vil engasjere seg i internasjonale væpnede konflikter i framtiden. Det er derfor relevant og interessant å undersøke dette militære engasjementet i lys av teorien om rettferdig krig, i den hensikt å vurdere etiske aspekt og graden av rettferdighet ved det norske militære engasjementet i Afghanistan.

Konflikten i Afghanistan er riktignok ikke krig etter juridisk definisjon, men omfanget og intensiteten knyttet til konflikten gjør at de juridiske forskjellene mellom krig og væpnet konflikt utviskes for partene som berøres direkte av den. Det oppleves derfor som lite problematisk å benytte teorien om rettferdig krig i vurderingen av det norske militære engasjementet i Afghanistan, på tross av at den korrekte termen er væpnet konflikt. Oppgaven fokuserer heller i større grad på jus ad bellum og en folkerettslig tilnærming til hvorvidt Norge, i alliansesamarbeid med USA og NATO, hadde en rettferdig hjemmel til å gå til invasjon av Afghanistan og kaste de myndighetene som Taliban-regjeringen utgjorde. En slik krenkelse av suverenitetsprinsippet, basert på ansvarliggjøring av en stat og dens myndigheter for handlingene utført av et kriminelt terrornettverk som Al Qaeda, savner historisk sidestykke. Det er ikke usannsynlig at årsakene til å gå til krig i Afghanistan kan skape presedens for lignende tilfeller i framtiden, og invasjonen avdekker et behov for revisjon av FN Charteret, subsidiært at FN forsterker tolkningen av det gjeldende Charteret hva angår staters rett til selvforsvar.

Oppgaven vurderer videre Forsvarets opptreden i Afghanistan i forhold til rettferdighet i krig, etter prinsippene i jus in bello. Forsvarets evne og vilje til å etterleve politiske føringer om engasjementsregler, samt prinsipper om proporsjonalitet og distinksjon legges til grunn for drøftingen av hvorvidt Forsvaret har opptrådt som en ansvarlig og rettferdig part i konflikten. Avslutningsvis rettes fokuset mot den pågående avviklingen av det militære engasjementet i Afghanistan i lys av prinsippene om jus post bellum, med tanke på om uttrekningen gjenspeiler en intensjon om en rettferdig fred. Det er en uttalt politisk vilje til å bli i Afghanistan med militære styrker så lenge det er behov for dette, men samtidig vil uttrekningen også være en vesentlig lettelse i belastning for Forsvaret så vel som politisk nivå. Det er derfor grunnlag for å rette et kritisk søkelys på om uttrekningen skjer av større hensyn til Norges og NATOs behov enn Afghanistans behov, samt på sannsynligheten for om uttrekningen vil bidra til en rettferdig fred i landet.