Konsekvenser ved begrensning av rentefradrag for konsernselskaper som driver virksomhet i Norge. En studie om skatteplanlegging og Norges verktøy for å motvirke denne globale utfordringen!

Abstract

Skatteplanlegging handler om profittmaksimering for selskaper som driver skattepliktig virksomhet i flere land. Ulike nasjoner har særegne skattesystemer, som fører til skattemessig asymmetri. Dette skaper rom for skatteplanlegging. Multinasjonale selskaper rapporterer lavere skattemessige overskudd i Norge, enn tilsvarende selskaper som bare opererer nasjonalt. En medvirkende årsak til dette er at multinasjonale selskaper benytter de vide fradragsmulighetene for renter i Norge. Multinasjonale selskaper reduserer overskuddet i Norge ved renteutbetalinger til datterselskaper i utlandet. Dette er omtalt som tynn kapitalisering. Fra og med inntektsåret 2014 er det kommet en innstramming i skatteloven med en ny skattebestemmelse, jf. sktl. § 6-41 "begrensning av rentefradrag mellom nærstående". Denne bestemmelsen reduserer skattefradrag for interne rentekostnader. Denne studien undersøker hvilken virkning innføring av skattelovens § 6-41 får, for nasjonale og multinasjonale konsernselskaper i Norge. Studien svarer på om multinasjonale selskaper får økt alminnelig inntekt som følge av innføring av sktl. § 6-41, og vurderer om dette fører til reduserte investeringer og skatteflukt fra Norge. Studien svarer på om innføring av sktl. § 6-41 medfører ulemper for nasjonale konsernselskaper. I tillegg vurderes om konkurranseforholdet mellom nasjonale og multinasjonale konsernselskaper blir harmonisert på en bedre måte. Kvantitativ metode er benyttet i studien og data er analysert i Microsoft Excel. Det er samlet inn data fra 8596 nasjonale og 1490 multinasjonale konsernselskaper. Analysen svarer på om sktl. § 6-41 gir signifikant forskjell i alminnelig inntekt. Resultatene for norske konsernselskaper viser både positive og negative effekter ved innføring av sktl. § 6-41. Norske konsernselskaper får redusert fradrag for interne rentekostnader. Dette gir en økning i alminnelig inntekt på ca. 1 mill. kroner pr. selskap, som utgjør ca. 8 pst. Som følge av dette må norske konsernselskaper legge om finansieringsstrukturen, men dette er kun nødvendig dersom selskapet har netto skattemessige rentekostnader høyere 5 mill. kroner. For å sikre rentefradrag må kapitalen hentes inn fra en uavhengig tredjepart. Billige konserninterne lån må erstattes med markedsmessige lån. For risikoeksponerte bransjer medfører dette økt kapitalkostnad. Sktl. § 6-41 hindrer morselskap å stille sikkerhet for lån til datterselskap hos uavhengig tredjepart. Rentekostnadene omklassifiseres til interne rentekostnader og virkningen kan bli redusert rentefradrag. Kapitalen blir dyrere og prosjekter blir derfor mindre lønnsomme. Virkningene kan derfor forstyrre investeringsplaner. Innføring av sktl. § 6-41 gir også positive konsekvenser. Studien viser at multinasjonale selskaper har lavere alminnelig inntekt enn tilsvarende norske selskaper, før Norge innførte sktl. § 6-41. Etter innføring av sktl. § 6-41 er det ingen signifikant forskjell i alminnelig inntekt mellom norske og multinasjonale konsernselskaper. Norske konsernselskaper har i realiteten stått overfor hardere beskatning enn multinasjonale konsernselskaper. Innføring av sktl. § 6-41 fører til symmetri i beskatningen av nasjonale og multinasjonale konsernselskaper. Som følge av dette styrkes markedsposisjonen til nasjonale konsernselskaper sammenlignet med markedsposisjonen til multinasjonale konsernselskaper. Innføring av sktl. § 6-41 rammer multinasjonale konsernselskaper hardt. Resultatene viser at alminnelig inntekt øker gjennomsnittlig med ca. 4,4 mill. kroner pr. selskap, dette utgjør ca. 81 pst. Det betyr at sktl. § 6-41 er et effektivt virkemiddel for å hindre overskuddsflytting til utlandet via renteutbetalinger. Studien viser at bruken av intern gjeld reduseres. Samtidig antyder studien at utenlandske investeringer i Norge reduseres, da kapitalkostnaden øker. Disse virkningene gir økt risiko for at multinasjonale konsernselskaper velger å flytte ut av Norge, siden det ikke lengere er et skattemessig insentiv til å forbli i riket. Hovedkonklusjonen er at innføring av sktl. § 6-41 er et effektivt virkemiddel for å hindre skatteplanlegging. Lovendringen fører til enkelte ulemper for nasjonale konsernselskaper, men multinasjonale konsernselskaper står ovenfor de samme ulempene.