Slepemotstand, effektivitet og fangstsammensetning i fiske med trål tilpasset dyreplankton: forsøk med trål i små skala

Abstract

Oppgaven tar for seg hvilken innvirkning størrelsen på maskevidde i planktontrål (spesielt for raudåte, Calanus finmarchicus) får på slepemotstand, effektivitet og fangstsammensetning ved forsøk med nedskalerte modeller av de planktontråler som brukes i dag. En kontrolltrål og tre testtråler ble tauet parallelt for å sammenligne fangstmengde og fangstsammensetning, og det ble gjort målinger på slepemotstand for de enkelte trålene.

Resultatene viser at slepemotstanden kan holdes konstant i tråler, samtidig som styrken på nettet økes med større maskevidde og tråddiameter parallelt. Slepemotstanden kan reduseres, men da som følge av redusert styrke, og dermed redusert total størrelse på trålene. Med større bruddstyrke i fremre del av planktontråler kan størrelsen på trålen økes og dermed også båtens fangsteffektivitet.

Økningen av maskevidde fra 475 µm til 750 µm og 1080 µm i den fremre tredjedelen av trålene førte i disse forsøkene til økt fangstrate med henholdsvis 32 % og 27 %. Ved å øke maskevidden i to tredjedeler av trålens hoveddel var det en fangstøkning på 12 % i forhold til kontrollen. Det er noe lavere enn i de to andre testtrålene, og skyldes sannsynligvis utvasking av raudåte gjennom midtseksjonen med maskevidde på 750 µm. Økningen i fangstrater i forhold til kontrollen kommer som følge av gjentetting av nettet i kontrollen og påfølgende reduksjon av silingseffektivitet.

I vann med mye alger/maneter vil fangstratene øke betydelig ved å øke maskevidden. Det forventes ingen reduksjon av fangstrater for testtrålene med fangst i rent vann.

I ettertid av arbeidet med dette prosjektet, delvis som følge av resultatene her, vil åpningsarealet på nye kommersielle planktontråler (type Calanus AS) bli doblet, og fremre del av trålene byttet ut med nett til henholdsvis 1080 µm og 750 µm maskevidde.