Fortellinger om håp og håpløshet – Bærekraftsundervisning i antropocen

Abstract

Denne artikkelen handler om hvordan lærerstudenter i samfunnsfag bruker fortellinger om håp og håpløshet i relasjon til de pågående og irreversible klimaendringene som kjennetegner antropocen. Artikkelen spør hva som skjer med troen på bærekraft når klimaendringene blir stadig mer uttalte i form av økte gjennomsnittstemperaturer, ekstreme værhendelser og lange tørkeperioder, og hvordan dette påvirker undervisninga om temaet bærekraft. Artikkelen starter med en teoretisk gjennomgang av mulighetene for bærekraft og bærekraftsundervisning i lys av antropocen. Det empiriske grunnlaget er refleksjonsnotater og studentoppgaver skrevet av tredjeårs grunnskolelærerstudenter i samfunnsfag. Med utgangspunkt i et diskurspsykologisk begrepsapparat viser artik­kelen hvordan studentenes meningsproduksjon rundt klimakrise og bærekraft veksler mellom fortellinger om håp og om håpløshet. Avslutningsvis drøftes betydninga av disse fortellingene, og hvordan både lærere og lærerutdannere kan forvalte spennet mellom håp og håpløshet i bærekraftsundervisninga.